Sider

1.1.13

Det blåste en mild og fuktig vind. Det var et vær jeg kjente; det ante meg plutselig at første nyttårsdag ikke var en dag som var forskjellig fra alle andre, at den ikke var den første i en ny verden hvor jeg, takket være en ennå ubrukt mulighet, kunne bli kjent med Gilberte på ny, som ved Verdens skapelse, som om fortiden ennå ikke fantes, som om de skuffelser hun hadde beredt meg var blitt visket ut fra jordens overflate og dermed også de fremtidsvarsler man kunne ha utledet av dem: en ny verden hvor intet bestod av den gamle … intet utenom én ting: mitt ønske om at Gilberte skulle elske meg. Jeg forstod at når mitt hjerte så inderlig ønsket denne fornyelse av en verden som hadde gått det imot, var det fordi dette hjerte ikke hadde forandret seg, og jeg sa til meg selv at det var ingen grunn til å tro at Gilbertes hjerte hadde forandret seg noe mere; jeg følte at dette nye vennskapet måtte bli det samme, likesom der ikke eksisterer noen kløft mellom de forgangne år og de årene som kommer, og som vi i vår lengsel, og uten at vi klarer å gripe dem og innvirke på dem, tildeler betegnelser som årene selv er intetanende om. Det hjalp lite at jeg tilegnet Gilberte dette og at jeg, slik man påtvinger naturens blinde lover en religion, forsøkte å innprente i nyttårsaften den spesielle forestilling jeg hadde dannet meg av den; jeg følte at den ikke visste at man kalte den første nyttårsdag, at den endte i skumringen på en måte som ikke var ny for meg: i den milde vinden som blåste rundt plakatsøylen hadde jeg gjenkjent den evige, felles substans, den fortrolige fuktighet, den intetanende strøm til de dager som hadde vært.

Marcel Proust, I skyggen av piker i blomst, s. 82

24.12.12

1. Det er jul når jeg hører Jauchzet, frohlocket! auf, preiset die Tage, på det rette tidspunktet.

2. Å feire det at man feirer. Kjolen, dressen, ribben, pakken: De feirer seg selv.

3.  «Er det mulig å løsrive det åndelige fra Juleoratoriet? Nei» (Terje Kvam). BWV 248 er min religion.

4. En mandag er som alle andre mandager. En dag er som alle andre dager, mandag, tirsdag, lørdager, søndager. Jeg har dette å komme med, jeg kommer hele veien, gir meg like før det er slutt. Slutten kommer som regel når den skal. Jeg holder mulighetene åpne, dagene åpne, en mulighet er som alle andre muligheter.

5. Jeg tror jeg ikke jeg er troende. Jeg vet jeg ikke er vitende.

6. Tider skal henrulle.

23.12.12

Historiens ende. Slutten. Begynnelsen? Vi var de siste kapitalismekritikerne. Har slutten vært? Skal jeg tale ærlig, er jeg ute av stand til å si om noe begynner eller slutter. Jeg snakker i så generelle termer at det er vanskelig å få tak i hva jeg mener, men lett å være enig. Den dagen du var enig var slutten. Slutten? Nei, og heller ikke begynnelsen på slutten. Slutten på begynnelsen? Nei, jeg svarer bare nei på alle spørsmål. Hvor begynte vi, når fortsetter vi? Den dagen du fortsetter, det er da det begynner å gå automatisk. Er det her vi er nå, begynnelsen på automatikken, enten den ene eller den andre veien? Jeg ser ikke lenger for meg at noe skjer. Hender. En hendelse; utenkelig. Hvis du ser det for deg, med ditt blotte øye, da tenker du ikke. Du er en vandrende negasjon, stillestående, i en nedadgående spiral, ut i luften, kald. En ny begynnelse, den er kald, kaldt.

22.12.12

Det er ikke slutt
du er invitert
til å være med
og leke, spise
godt, høytiden er til 
(for alle)
og med 
gamle hendelser
skjer på nytt
på nytt

kom, kom
kom igjen
og igjen, vi
er hjemme,
igjen

Det er ikke slutt

21.12.12

21. desember 2012, kl 12:11 gikk en alarm av på mobiltelefonen min. «Nedtelling ferdig» stod det. Eggene var ferdige.

20.12.12

Alle går og legger seg om kvelden.
Alle spiser frokost om morgenen.
Alle er på jobb på dagen.
Alle leker mennesker, men inni seg skjuler de en mørk hemmelighet.
Alle våkner vi fra tid til annen opp om natten og innser at det likevel ikke var noe vi kunne gjøre.
Det får bare stå til.
Alle spiser kveldsmat om kvelden. Går tur med hunden, tar et glass vin, ser en dårlig film.
Tilbringer tid med gode venner.
Hemmeligheten både vokser og minker, den lever sitt eget liv.
Snøen er hvit som himmelen
Og landskapet ligner oss mennesker.

19.12.12

Men du er på vårt lag, ikke sant?